Nekrolog

For en liflig duft av en gave, for et herlig krydder til middagsmaten! Det er mandag, og jeg leser at Margaret Thatcher er død; endelig – det er som at en byrde ble løfta fra jordas skuldre, som om alt allerede ble lettere nå uten henne, som om et helt kor av små sandkorn ler under føttene mine! Ingen rettferdighet i hennes lange levealder, annet enn at hun kanskje fikk lide lenge nok til å se hva hun hadde gjort; selv gammel og senil kan hun kanskje ha hatt et øyeblikk der et lite krystallklart nevron fortalte henne hvilken katastrofe hun var for økonomien – uten å bli altfor skadefro skal det sies at det gjør godt å forestille seg samvittigheten hennes skrumpe inn som en liten rosin og legge seg som et svart skår i hjertet hennes. Det er mye å håpe på, jeg veit det, men allikevel: når mye av det som Europa sliter med nå ville vært unngått uten henne får man ikke akkurat blodpropp av sympati når sånt kommer på bordet. I kveld skal jeg skåle for framtida, og for at døden har vært og rydda litt i skapet.

Først

Hviske, tiske, tafse litt på internett; stryke fjerne øyne med intensjoner og mer eller mindre gode ord; innsmigre seg på sin egen evne til å fyke ut, rote det til, kaste kappe etter kappe som en desperat kåt dansende blotter, usikker på om man har en kropp eller om den i så fall kan være naken; skrelle løken i stedet for å nappe den, se på skumringen når man er for trøtt til å våkne med sola, komme seg avsted og si: sånn –