Ved tampen til helgekos

Ah, endelig fredag! Det er så digg å stå ved helgas dørstokk! Eller vent litt, åssen var det der igjen; mandag tirsdag, torsdag, fredag – skulle det ikke være en ekstra dag inni der et sted? Syns de så litt rart på meg da jeg ønska god helg på jobben... mandag, tirsdag... lørdag og søndag kommer jo til slutt, det husker jeg, da er det pitsa og så har oldemor bursdag, for hun ble født på søndag, det husker jeg; husker ikke årstallet da, men eh – hva gjør jeg her egentlig? Skulle ikke jeg gå og legge meg? Jeg skal jo på jobb i morra, må få meg litt søvn; en ny uke, nye muligheter! Er litt godt å komme seg tilbake i rutinen også...

Frustrasjon

Herregud, her sitter jeg og ser finale for menn i Wimbledon, en skotte mot en serber, i utgangspunktet det enkleste valget i verden - sport er jo som kjent de nasjonale fordommers høytid - men hvem faen skal jeg heie på? Skotten er en sutrete unge som tramper i bakken og skylder på skoene når noe går galt, mens serberen er en klippe av stil og målrettethet - det passer ikke inn i mitt mønster av generaliseringer jo; vennligst te dere som historien og anekdotene beskriver dere, mine herrer; serbere er obsternasige slubberter som sporer verdenskriger og borgerkriger og sprer ugagn når de ikke bare er uvirksomme, og selv om skotter kanskje ikke er høygermanere de heller så tilhører de da en dannet gren av menneskets utvikling! Men serberen har bodd to år i München, og Storbritannia er jo blitt finansverdenens borg de siste tiår - jeg har ingen klare linjer å rette meg etter, og kan ikke lenger søke tilflukt i enkle kategorier; jeg er tvunget til å tenke selv! Dagen er ødelagt! Lenge leve Serbia!