For en liflig duft av en gave, for et herlig krydder til
middagsmaten! Det er mandag, og jeg leser at Margaret Thatcher er død; endelig –
det er som at en byrde ble løfta fra jordas skuldre, som om alt allerede ble
lettere nå uten henne, som om et helt kor av små sandkorn ler under føttene
mine! Ingen rettferdighet i hennes lange levealder, annet enn at hun kanskje
fikk lide lenge nok til å se hva hun hadde gjort; selv gammel og senil kan hun kanskje
ha hatt et øyeblikk der et lite krystallklart nevron fortalte henne hvilken
katastrofe hun var for økonomien – uten å bli altfor skadefro skal det sies at
det gjør godt å forestille seg samvittigheten hennes skrumpe inn som en liten
rosin og legge seg som et svart skår i hjertet hennes. Det er mye å håpe på,
jeg veit det, men allikevel: når mye av det som Europa sliter med nå ville vært
unngått uten henne får man ikke akkurat blodpropp av sympati når sånt kommer på
bordet. I kveld skal jeg skåle for framtida, og for at døden har vært og rydda
litt i skapet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar