Marche Funèbre

Ja, da gjenstår det vel bare å takke for seg da, Oslo; du er herved offisielt blitt redusert til en rap fra din egen gane, og det har ingen hensikt for deg å klamre deg til noen slags forestillinger om å noensinne komme dit hen hvor du faktisk kan bevege deg rundt med din egen stil i dine egne gater, utover den glassmaska som nå har fått sin endelige smeltesøm der nede i vannkanten hvorfra ingen kultur igjen skal få skylle innover byens øvre bredder. Fram med gravølet, de svarte båndene, og de gamle platene med Chopins sonater; brødre og søstre, vi har en ny ting å sørge over – enda en spiker har blitt slått i den sunne fornuftens kiste, og med det setter vi over til drømmen.

Om å finne seg sjøl

Ikke snakk til meg om India! Goa og all den der forvokste åndeligheten kan du få ha for deg selv! Genmanipulert hellighet og kunstgjødsel for tankene; det fins mer mellom himmel og jord, ja, og det fins mer mellom meg og Asia også – hadde det nå bare vært en flytur som skulle til før lyset fikk skinne i all sin glans så ville jo alt vært vel, men hvis vi nå skal se litt realistisk (ja, man kan faktisk se realistisk på sjela) på saken så er ikke nirvana en suvenir som blir delt ut ved endt toukers opphold, til odel og eie å ha stående på peishylla så man resten av livet kan jalle rundt på det destruktive markedet og la resten av verden seile, alltid med dette esset i ermet: jeg har vært i India jeg, så er jeg ikke frelst nå så får det heller bare være. Makan! Hvis du måtte så langt vekk fra skogene og havet for å finne et fnugg av deg selv så var du kanskje ikke noe særlig å leite etter til å begynne med – var jeg deg ville jeg bedt om pengene tilbake. Om ikke jeg leiter etter meg sjøl? Pøh, jeg har finni meg sjøl – det jeg gjør er å utforske grensene der jeg møter verden; jeg prøver å finne ut hva det innebærer å være meg selv. Men hvem jeg egentlig er? Rart spørsmål – vi er alle alle alltid.