Frustrasjon

Herregud, her sitter jeg og ser finale for menn i Wimbledon, en skotte mot en serber, i utgangspunktet det enkleste valget i verden - sport er jo som kjent de nasjonale fordommers høytid - men hvem faen skal jeg heie på? Skotten er en sutrete unge som tramper i bakken og skylder på skoene når noe går galt, mens serberen er en klippe av stil og målrettethet - det passer ikke inn i mitt mønster av generaliseringer jo; vennligst te dere som historien og anekdotene beskriver dere, mine herrer; serbere er obsternasige slubberter som sporer verdenskriger og borgerkriger og sprer ugagn når de ikke bare er uvirksomme, og selv om skotter kanskje ikke er høygermanere de heller så tilhører de da en dannet gren av menneskets utvikling! Men serberen har bodd to år i München, og Storbritannia er jo blitt finansverdenens borg de siste tiår - jeg har ingen klare linjer å rette meg etter, og kan ikke lenger søke tilflukt i enkle kategorier; jeg er tvunget til å tenke selv! Dagen er ødelagt! Lenge leve Serbia!